Hei! Kom nettopp hjem fra Rjukan hvor jeg opplevde det største jeg har opplevd i hele mitt liv! Rett ved tungtvannsfabrikken er det en 84 meter høy bro hvor det arangeres strikkhopp med slagordet ''norges råeste strikkhopp''. Etter å ha vært der på klassetur tenkte jeg og noen kamerater at dette hadde vært festlig å prøve ut, så et halvt år senere tok vi mot til oss og ringte telefonnr vi fant på internett. Èn uke senere satt jeg og 8 andre venner på bussen fra oslo, på vei til en opplevelse som skulle endre livet mitt for alltid. Jeg hadde knapt sovet om nettene den uken etter bestillingen, og følelsen som hele tiden hadde ligget på lur i magen spratt fram da vi gikk av taxien og trådte øyensynlig lite selvsikkert inn på broa med masse skarpe steiner som ventet 84 meter under. Tre menn tok oss gladlig imot og knuste den siste delen av selvtillit vi hadde ved å få oss til å skrive under på ''dersom jeg dør er det min skyld, ikke deres''-papirer, ''Jeg bekrefter at jeg ikke kommer til å saksøke rjukan strikkhopp A\S'' var en frase som oppstod i kontrakten. Farvel håp. Jeg mannet meg opp, satte meg stille ned for meg selv og sang theme fra løvenes konge, hurra, en sirkel av liv, hvis jeg dør kommer det en antilope og spiser meg, da blir den glad, da har jeg i alle fall ikke dødd forgjeves. Dessuten fikk jeg den satans ''I dont wanna be anything other than what i've been trying to be lately''-sangen på hjernen! faen! Tiden hoppet av sted som en brunstig kanin, og før jeg visste ordet av det hadde jeg skrevet under på kontrakten og fått på meg seleutstyret. Jeg fikk strikken festet og gikk opp på kanten av brua. Da sviktet beina, jeg sank sammen og fant ut at dette var rett og slett for mye for meg. Selv ikke Kathrine Sørland og Christina Aguilera kunne fått meg ned fra den broen. Jeg pustet tungt og begynte å hyperventilere. I det samme sa mannen til meg: ''RETTE BEIN! Armene rett opp! TRE TO EN GÅÅÅO''. Akkurat som om noen skrudde av lyden falt jeg sakte fremover. Jeg hadde aldri hatt dødsangst før nå. Jeg falt. Jeg falt. For dere som har spilt need for speed underground vil jeg sammenligne fallet mitt med bruk av nitro med ''motion blur'' instillingen på. Alt rundt meg ble til streker, og bakken kom mot meg i full fart, jeg kjente det blafret i t-skjorten min og plutselig fant jeg ut at dette var livet. Livet hadde ikke hatt no mening før dette, dette var alfa omega, TOPPEN av livet! WOHO! Strikken tok tak og jeg fløy opp igjen som en gås på speed, WAHO! Jeg har aldri opplevd noe lignende. Jeg har ofte sett folk på tv som hopper strikk, feite amerikanere som kommer opp og sier ''oh my god, that was just like, freakin insane dude!'', men aldri hadde jeg trodd at det skulle være så sykt! Jeg skal gi opp å prøve å forklare det, for det er ikke mulig å beskrive hvordan det var. Ikke bare hoppet, men følelsen du har, en følelse du aldri vil få av å se på andre hoppe!! Heldigvis fikk jeg tatt noen bilder som jeg legger ut her, dette er tatt i det min kamerat Dani kaster seg ut fra broa, skikkelig James Bond- Golden Eye stil med en (eller er det to?) vennlig(e) arrangør(er) som gir ham et lett knuff i riktig retning. Bildet er delt i to, speilvendt og satt sammen igjen, er ikke sikker på hva denne teknikken heter, og dette er første gang jeg prøver meg på dette. Man bør ha hoppet i strikk før man dør.